Internasjonalt og historisk finner vi ikke noen enighet om innholdet i dysleksibegrepet. Dette skyldes dels at definisjonene styres av ulike interesser og behov, og dels at dysleksiforskningen har kommet fram til ulike resultater.

Fra begynnelsen av århundret og fram til ca. 1970 var det vanlig å bruke betegnelsen “ordblindhet” - fordi man mente at lese-/skrivevanskene skyldtes en defekt i det visuellesystemet (visuell sansing/visuell persepsjon/visuell hukommelse). I de siste 20-30 årene har det vært mest vanlig å hevde at problemene er av språklig art (fonologisk).

På Dysleksiforbundets hjemmesider står det:

“Årsakene til dysleksi er primært forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Fremdeles er det mange uklarheter med hensyn til dysleksiens natur. Vi vet likevel at lese- og skrivevanskene ikke skyldes svak evnemessig utrustning. Heller ikke kommer dysleksi av sansemessige defekter, mangelfull undervisning, emosjonelle problemer eller understimulering på det språkligkulturelle området. Den fonologiske svikten som antas å ligge bak dysleksiproblemet, kan trolig føres tilbake til en feilutvikling i det sentrale nervesystemet, som igjen blir bestemt av en komplisert interaksjon mellom arv og miljø alt på fosterstadiet”.

Det er svært mange dyslektikere og personer med store lese- og skrivevansker som har benyttet seg av TFT de siste 15 årene. Vår teori er at dysleksi ofte skyldes en reversert tilstand i energisystemet som hindrer evnen til å få flyt i lesing og skriving. Denne tilstanden ser ikke ut til å ha noe med feil i sentralnervesystemet å gjøre og er ingen sykdom. Innen TFT brukes det ulike teknikker for å bedre energiflyten direkte. For mange ser det også ut til å være avgjørende å finne og løse følelsesmessige forhold knyttet til det å ha slike problemer og finne og løse følelsesmessige traumer/belastninger som vedkommende har opplevd tidligere i livet.

Det samme ser ut til å gjelde for de som har problemer med regning (dyskalkuli) og skriving (dysgrafi).